Hvorfor er barkrakker designet for å være ukomfortable, men likevel gi en høy-stemning?

Barkrakker, som en type offentlige sitteplasser, er unektelig overraskende komfortable. Vi bør imidlertid ikke være for kritiske, siden komfort ikke var det primære designhensynet. De er mer et symbol på holdning, slik at folk kan finne en balanse mellom stående og sittende. Det smale setet, nesten ubetydelig ryggstøtte og fullstendig fravær av armlener ser ut til å bevisst skape en følelse av ubehag. Designet, spesielt det faktum at føttene ikke kan berøre gulvet, holder muskler som adductor magnus og gracilis i en tilstand av spenning i lengre perioder, noe som forårsaker ubehag og begrenser hvor lenge folk dveler på avføringen. Men på avstand kan en person som sitter på en barkrakk gi et "høy-" visuelt inntrykk. Dette er takket være de slanke bena, som ikke bare øker den oppfattede høyden til personen som sitter på dem, men også fremhever deres langstrakte proporsjoner. Det ryggløse designet tvinger folk til å stå høyt og oppreist, og skaper en positiv og energisk atmosfære.